Etter en boda-boda tur i regnet ble vi møtt av et «Mzungu!
Mzungu! Mzungu!» rop i taktfast rytme ved porten til Miles2Smiles. Etter en
liten stund som klatrestativ kom heldigvis Simon og reddet oss. Han tok oss med
på kontoret og fant fram gummistøvler til oss (hadde aldri forventet å bruke
dette i Afrika) og tok oss med på en gåtur fra senteret ned til og igjennom
markedet. Pga. regnet var det ganske bløtt, men folk på markedet lot seg ikke
stoppe av dette. Det første som møtte oss på markedet var synet av en liten
jente gjemt bort i en uthult trekasse under disken hvor moren solgte sine varer.
Slik er situasjonen til flere av barna som er med mødrene på arbeid og det er
nettopp dette Miles2Smiles vil gjøre noe med. Simon fortalte at disse barna
fort kan bli etterlatt i panikken dersom det oppstår brann eller opprør i
området. 
Markedet strakte seg utover et område større enn forestilt uten noen tydelig form for system og orden. Det var hovedsakelig et marked med frukt og grønnsaker, men det hadde også en «slakter avdeling», hvor store Marabu storker satt over bodene og ventet på mat. Gjennom hele dette markedet så vi flere tilfeller av barn som ble med foreldre på arbeid og vi innså viktigheten av et sted som Miles2Smiles.
Langs turen fortalte Simon oss om situasjonen til mødrene - bl.a.
hvor mye det kostet dem å ha en plass på markedet. Når vi spurte om hvordan de
hadde fått frem tilbudet til mødrene på markedet fortalte Simon at de i starten
hadde oppsøkt mødrene på markedet og fortalte dem om Miles2Smiles, men nå var
det mest mødrene selv som fortalte sine kolleger på markedet og andre med lik
situasjon fra områder lenger bort om dette tilbudet, både når det gjelder barna
og mikrofinansprogrammet.
Vi gikk ut av markedet på en sti som førte oss rett til den
tenkte plasseringen av det nye Miles2Smiles senteret. Beliggenheten var nærmere
markedet enn vi hadde forventet oss og vi innså hvor ideelt denne tomten var
plassert i forhold til arbeidsplassen til mødrene. Simon pekte også på naboen
til babysenteret fra der vi stod og da så vi også at den nye tomten ikke lå
langt unna de to eksisterende sentrene. Med en slik plassering blir det lettere
for foreldrene å slippe av og hente barna sine og kanskje det kan gi sjanser
for mer oppmøte i regnsesongen også.
Da vi var tilbake på Miles2Smiles, ble planen om staff
meeting erstattet med observering av tiden barna blir hentet av foreldre og
mødreintervju. Vi ventet så på Richard som tok oss hjem på sin boda-boda.
Hjemme forberedte vi et par spørsmål til mødrene og rundt 15.30 ble vi hentet
igjen.
Vi intervjuet to mødre og en av dem var moren til Ryan - «the
special child» som vi møtte på onsdag. Miles2Smiles ble hans redning siden
ingen andre day care sentere ville ta ham imot, pga. hans handicap og at han
ville trenge ekstra oppfølging. Ryans mor satte igjen et sterkt inntrykk og
fortalte at Ryan var et rolig og innesluttet barn før Miles2Smiles, men nå er
han en sosial og aktiv gutt som siterer og synger alt han lærer på Miles2Smiles
hjemme. Moren, de ansatte på Miles2Smiles og vi har sterk tro på at han snart
kan gå selvstendig på sine to små føtter. Det er herlig å se ham lyse opp så
fort han hører ordet «tamboula» (å gå). Etter disse rørende samtalene med
mødrene og Simon bestemte vi oss å gå hjem til fots og ta inn inntrykkene langs
vegen. Simon tok følge et lite stykke og vi kjente raskt igjen vegen (vi er
nesten lokale nå). Det var spennende å se de primitive løsningene i bygningene
langs vegen og de store kontrastene. Vi handlet også noe frukt og mat hjem (blant annet den største ananas og avocado vi har sett..!)
Hjemme ble det pizza kveld med de norske jentene og Michael fra Tyskland. I løpet av kvelden ble Karo akutt syk og vi mistenkte matforgiftning. Tok en tur på «The Surgery» (en klinikk som tydeligvis var eid av en mzungu) rundt 4 på morgenen og fikk tatt noen tester. Ny opplevelse – Welcome to Africa!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar